Var det 7de treffet som dukket opp i Google-søket på tittelen til filmen vi skal omtale i dag.
Årsaken til det er at Thorbjørn Egner i mange år redigerte Unge Kunstnere Samfunds julehefte, med tittelen «Juleglede«, samt at når det gjelder Egner (som det står på Wikipedia):
(…) var det sentralt for ham å understreke kunstens egenverdi, og nytten ved skjønnheten og det unyttige, synliggjort i den bohemaktige hovedpersonen Klatremus i Hakkebakkeskogen
Videre får vi flotte topp 10 Googletreff som
- Feministiske kunstmøter
- Kunstens betydning? Utvidede perspektiver på kunst og barn og unge
- 10 ting å gjøre i Lyon i desember
Hva alt dette har å gjøre med julefilmen En jul i kunstens tegn, overstiger min forstand, men det finnes sikkert en plausibel forklaring.
Plausible forklaringer kan sendes til julebloggens e-postadresse.
Hvorfor har så julebloggredaksjonen valgt å se en film med tittelen En jul i kunstens tegn? Det må jo være en arbeidsulykke?
Vel, her er greia:
Filmen heter originalt A Brush With Christmas og sentralt i handlingen er en familierestaurant. Det må altså forekomme en del matlaging, og hva om begrepet ‘brush’ har en dobbelt betydning og peker på både malepensel og bakepensel?
Det kan synes som julebloggredaksjonen har gått på enda en filmblemme, men «gjort er gjort og spist er spist», som Thorbjørn Egner så treffende skriver i Hakkebakkeskogen. Her har dere et klipp:
For alle våre lesere som vokste opp med romantiske illustrete noveller i ukeblader før Internett, er kanskje denne filmen et kjært gjensyn. I alle fall hvis man satte pris på 1980-tallets billige ukebladestetikk.
Redaksjonen synes oppriktig synd på karakteren Ella (gestaltet av Farrah Aviva) når hun mot slutten av filmen, på byens julekunstkonkurranseutstilling hevder hun skal bevege seg rundt i lokalet og se på kunst. Julebloggredaksjonen ropte «LYKKE TIL MED Å FINNE NOE KUNST» til skjermen i det replikken falt.
Her er det rett og slett mye ræl.
Noe er på nivå med Øystein Djupedal (beklager å trekke fram dette. Julebloggen har ingenting mot Djupedal som person, men hans selvlagede bilder [som han selv omtaler som kunst] holder et så lavt nivå at det fremkaller primitive hatfølelser hos representanter i bloggredaksjonen. Dette er selvfølgelig svært umodent, og julebloggredaksjonen som sådan ber om unnskyldning for denne umodenheten, og oppfordrer leserne til å bedømme dette selv, for eksempel her: https://www.agderposten.no/kultur/i/BW029G/embetsmannen-viser-ukjente-ferdigheter-har-solgt-kunst-for-60-000-kroner Heldigvis er denne saken bak betalingsmur, og har du ikke tilgang, trenger du ikke å anskaffe deg tilgang), mens andre ting er på linje med det beste man klarte å lire av seg i middelmådig norsk kulørt ukepresse på 1980-tallet. Kunst er det uansett ikke. Vi er vel ganske nær en kitsch-estetikk. Hadde bare dette hatt et snev av 1990-tallets camp-stil, så kunne det vært litt interessant.
Handlingen er på samme nivå.
Selv om vi har en mor som forsøker å være på foreldrenivået til Bård Tufte Johansen i Uti vår hage-episoden Hulter til bulter (vist på NRK 23. oktober 2003) hvor farens mantra til sønnen (det kunstneriske plystretalentet gestaltet av Atle Antonsen) er: ALDRI FØLGE SIN DRØM!, så sklir dette fort over i ettergivenhet og det å tillate at den oppvoksende slekt, som skal ta over familierestauranten, skal få slippe familieforpliktelsene sine og følge sin kitchbildeproduksjonsdrøm (i filmen referert til som kunst). Her er en bildekavalkade fra filmen, satt sammen av skjermdumper med lav oppløsning, for å illustrere hvor galt det kan gå.
Kunst kan være så mangt. Også matlaging lærer vi.
Øverst til venstre i montasjen har vi ett av to forsøk på å gjenskape den ualminnelige nydelige keramikkscenen fra filmen Ghost. Redaksjonen har forelagt påstandene om at hvis man tegner eller maler, så er det bare å lukke øynene sine og føle, så manifesterer kunsten seg selv på det tomme lerretet eller tegnepapiret. Ikke bare det, men tegning/maling med lukkede øyner forbedrer tegne-/maleteknikke din også, synes det som om det hevdes i filmen. Redaksjonens kunstfaglige kontakter er alt annet enn overbevist om at dette er riktig.
Vi føler igjen at vi må be om unskyldning. Til Tegneforbundets fordum leder, Thorbjørn Egner, ja til alle tidligere og nåværende medlemmer av Tegneforbundet i Norge, til norske illustratører, til kunstnere som faktisk er kunstnere og ikke bare kaller seg kunstnere fordi man har handlet noen greier på Panduro og har klart å pakke opp greiene og klatte det utover et blankt ark eller lerret eller noe annet. Unnskyld for at vi har trukket dere inn i dette.
Heldigvis (og det er tydelig dokumentert) har vi et snev av julebakst i filmen. Ikke viktig for plottet, ikke det som setter handlingen i gang, ingen hovedperson som baker, men vi har en julekakepynteseanse ledet av filmens hovedperson. I likhet med bygningselementene til gårsdagens pepperkakehus, ser disse julekakene også mest ut som om det er skåret ut av kartong, men lell, vi har et snev av julebakst.
Julebloggredaksjonen har kanskje vært utidige nok i sin omtale av denne filmen hvor mannspersonene begynner å sjekke opp kvinnene etter fire minutter av såkalt handling, og har fått positiv respons etter 4 ogethalvtminutt (filmen kunne vært så mye kortere!!!!). Og vi må dessverre dra inn hedersfolk i denne smørja én gang til.
Enkelte redaksjonsmedlemmer fikk en liten deja vu-opplevelse.
Det var nemlig en av skuespillerne (den blideste og positiveste karakteren av dem alle) som minnet om vegsjefen i Innlandet fylke. Denne personen er en hedersmann. Dette er sterkt formildende for vurderingen av denne filmen, og det bidrar til at denne filmen faktisk får terningkast (det er tross alt en bedre julebakefilm enn «Gingerbread Man»), selv om terningkastet bare blir:
⚀
julealf.art 