I 1974 satt vi som tente lys foran fjernsynsapparatet og lærte om trafikkregler for ømme stortær når landstrykere med egen kjerre er på tur til Lambertseter. I god sosialrealistisk stil laget NRK barnefjernsynsserien Klabb og Babb med Øivind Blunck og Sverre Anker Ousdal midt på 1970-tallet. Blant deres viktige bidrag til barns dannelse, var den flotte platen «Klar til avgang i spor 2» fra det året Elvis døde. Bjørn Rønningen, en av våre store barnefjernsynshøvdinger, han er sikkert aller mest kjent for «Jul i Skomakergata» og monsterhits som «Vi tenner våre lykter», var mannen bak det kompliserte Klabb og Babb-universet. Marvels multivers kan bare gå å legge seg. I god norsk tradisjon fikk vi pedagogisk fjernsyn for barn, som blant annet snakket om læring og lesing. Herav tittelen på dagens blogginnlegg, som er hentet fra spor 6 på den tidligere nevnte platen.
Bokstaven A er en spennende bokstav. Hvis vi vrir og vender på den, kan den plutselig se ut som et oksehode:
Bokstaven A kjenner vi i denne formen fra det fønikiske alfabetet etter substantivet Aleph, som refererer til okse. Vi finner dette igjen i andre semittiske språk og noe som er mer billedlig i egyptiske hieroglyfer. Og når vi synger Grundtvigs variant av «Puer natus in Betlehem», tenk ekstra nøye på verset som begynner med. «Men okse der og asen stod».
A er ikke bare en viktig julebokstav. A er en viktig bokstav i adventstiden. For eksempel begynner ordet advent med bokstaven a.
A er formet som et lite tak, og advent handler tross alt om å finne ly for regn og snø i desember.
Og ikke minst, hvis vi legger godviljen til, kan bokstaven A minne oss om formen på et grantre, bare se på eksempelet under fra pynting av juletre på Eidsvolls plass utenfor Stortinget fredag 28. november 2025.
Hva er så en A-film?
Forslagene som har kommet inn til redaksjonen har vært mange. Vi satte oss ned i ørelappstolen, stappet pipen og tenkte: Hva ville André Bjerke gjort?
Vi i julebloggredaksjonen tror han ville valgt en film som er på topp 100 av tidenes beste filmer noensinne. Vi tror han ville valgt en film som skårer godt oppe på 8-tallet på IMDB. Vi tror han ville valgt en film som har vunnet minst 5 Oscars, samt 3 Baftas og 3 Golden Globe. Vi tror han ville valgt en film som ble nominert til gulløven i Venezia og som ble nominert til Grammy for beste filmmusikk.
Jeg går ut fra at julebloggen allerede har forstått at årets første film ut er Billy Wilders mesterverk: The Apartment, fra 1960, med Shirley MacLaine og Jack Lemon i hovedrollene.
Dessverre fantes ikke Google-translate i 1999, men hvis vi forsøker oss med en oversettelse av handlingen a la Google-translate fra 2008, kan det lyde omtrent sånn:
Bud Baxter arbeider i et stort kontorhus i New York og låner bort sin leilighet til flere sjefer som trenger sted for hemmelig kjærlighet, som gjør alle naboene sikre på at han har altfor mye romantisk liv. Han prøver få bedre posisjon ved å gi gode ord til personalsjef Sheldrake, som også vil ha nøkkelen samme kveld. Bud inviterer heisjenten Fran med til teater men hun går først til middag med gammel venn som viser seg å være Sheldrake selv, og snart ligger hun i Buds seng etter for mange sovetabletter mens Bud forklarer alt til nabo-legen som roper at han må bli en «mensch».
Fran hviler i leiligheten flere dager og de to får kontakt, mens sjefene blir sinte fordi de ikke får bruke rommet som før. Broren hennes kommer og tror alt er Bud sin skyld, så Bud får et slag i ansiktet som takk. Samtidig blir Sheldrake kastet ut av sin kone og vil derfor ha Fran i Buds leilighet igjen, men Bud gir tilbake nøkkelen til sjefenes spesielle toalett og sier opp arbeidet sitt. Han pakker tingene sine mens året går ferdig.
På nyttårskvelden sier Sheldrake til Fran at Bud sluttet for hennes skyld, og hun løper gjennom byen til Bud, hører et smell som hun tror er våpen, men det var bare champagne som åpner. Bud sier han elsker henne, og hun svarer med kortstokken og sier: «Vær stille og del ut.»
Det er alltid utfordrende å vurdere et Billy Wilder-mesterverk etter helt objektive kriterier, som julefilmstemningskalaen tross alt er. Før vi går i gang, er det kanskje ryddig av oss å nevne at The Apartment (1960) ikke bare er lite julete, men står som selve nullpunktet for filmer som tilfeldigvis foregår i desember uten å ville være julefilmer.
1. Julepyntfaktor: Kontorlokalet har en julefest, ja, men pynten er av typen «60-talls kontor har fått beskjed om å være litt festlig». Tre i bakgrunnen, noen girlandere, kanskje en bjelle hvis man konsentrerer seg. Det er pynt, men det er pynt som ikke har lyst til å være pynt.
2. Julebakstfaktor: Man ser mer whisky enn hvetemel, og mer beroligende piller enn kanel.
3. Julesangfaktor: Var det noen julesanger?
4. Julesnøfaktor: New York kan vanligvis levere snø, men filmen gjør lite for å hente det inn. Vi får noe vinterstemning, men ingen dedikert snøpoesi: ingen gatelykter som glitrer i hvitt, ingen isoporstorm, ingen snøengler, ingen ting som minner om Julemorgen på NRK. Det er kanskje kaldt, men det er ikke hvitt.
5. Trang til å spise julemat-faktor: Totalt fraværende.
The Apartment er en fremragende film, men ut fra denne objektive skalaen, er den omtrent like julete som en brukt stiftemaskin. Den gir ingen julestemning, ingen bakst, ingen sanger, ingen snø og ingen spor av ribbefett. Den er dermed perfekt kategorisert som en adventsfilm for folk som ikke trenger jul i advent.
Terningkast
⚀
julealf.art 