Som vi alle vet, er sannsynligvis opphavet til bokstaven B piktogrammet for grunnplanet til et (lite) hus i egyptiske hieroglyfer. I vår del av verden har dette utviklet seg videre via det fønikiske tegnet for ordet Beth (som betyr hus), og helt til semafortegnet vi ser under.
Apropos B. Jeg hørte en gang en skapelsesberetning der mennesket springer ut av brokkolien. Det grønne hodet er en urgammel kapsel full av vibrerende spirer som ligner sædceller på vill flukt gjennom et univers som ennå ikke har bestemt seg. Når vinterlyset treffer riktig skyter de ut i lufta som små gnister av fremtid og lander der det trengs mest. Bestemødrene sier at dette er hvorfor vi fortsatt har håp i oss. Ikke stort håp bare nok til å komme oss gjennom desember. Og hvis du finner en brokkoli med perfekte små greiner i juleuka betyr det at noe nytt er i ferd med å bryte gjennom et sted i verden.
Hva slags julete B-greie kan vi klare å spa opp når det gjelder en film der jul spiller en rolle?
Hva med en film produsert av Barbara Broccoli?
Hva med en film hvor hovedpersonen heter James Bond?
Hva med en film hvor bondpikerollefiguren heter Christmas?
Vi snakker selvfølgelig om Bond-klassikeren The World Is Not Enough.
For de som har glemt hvilken Bond-film det er snakk om, er handlingen omtrent slik (takk Google translate):
En rik oljemann blir drept av en eksploderende pengebunt og Bond får jobben med å passe på datteren hans som sier hun ikke trenger hjelp men egentlig gjør det veldig mye. En skurk som ikke kan føle smerte styrer et halvgal atomplan inni en sånn undervannsgreie og alle løper rundt mellom rør og flammer og halvferdige oljefelt. Bond prøver å stoppe en slags verdensenergi-katastrofe samtidig som folk later som de er på hverandres lag men egentlig ikke er det i det hele tatt. Til slutt blir det mye vann mye varme og mye løping og verden blir akkurat nok reddet.
Vi skal rette oppmerksomheten vår mot Dr. Christmas Jones, som er gestaltet av selveste Denise Richards. Hun er i julefilmsammenheng kanskje mer kjent fra filmer som A Christmas Frequency, My Christmas Fiancé, My Adventures With Santa, Christmas Trade og ikke minst hennes fremtredende rolle i julefilmklassikeren Love Actually.
Hva sa så kritikerne om Denise Richards sin prestasjon som kjernefysikeren Christmas?
- Den minst troverdige kjernefysikeren i filmhistorien, nobelprisvinner liksom?
- Så latterlig dårlig at filmen stopper helt opp hver gang hun er på skjermen.
- En dårlig karakter … hun blir stort sett bare med på sidelinjen, gjør ingenting av betydning.
Vi kan vel slå fast at både karakteren og skuespillerprestasjonen har fått mer pepper enn de fleste julemiddager.
Hvordan gjør så denne filmen det på vår objektive julefilmvurderingsskala:
1. Julepyntfaktor Filmen foregår i en verden der det finnes oljerigger, atomfysikere, kuppforsøk, tunneler, ubåter, rør og nok eksplosiver til å varme opp hele Vestlandet i tre vintre. Det finnes derimot ikke et eneste spor av julepynt. Ingen trær. Ingen girlandere. Ikke engang en deprimerende kantine-nisse
2. Julebakstfaktor Her er det ingen Christmas Jones som lager hvite kakemen. Er det bakst i det hele tatt i filmen?
3. Julesangfaktor Tenk så flott det hadde vært hvis 007 tok seg tid til å nynne «O Come All Ye Faithful»?
4. Julesnøfaktor Det finnes litt snø i noen eksteriørbilder i Kaukasus-området, men snøen fungerer ikke som julemarkør. Den er bare kald, geografisk korrekt kulde. Ingen snøengler, ingen romantisk fallende fnugg mot bilglass, ingen hvit poesi.
Snø som funksjon: ja.
Snø som jul: absolutt ikke.
5. Trang til å spise julemat-faktor
Denne filmen skaper ingen som helst form for julematstimulans. Verden som ikke er nok, er også fullstendig ribbet (der har du den eneste ribbereferansen) for alt som minner om høytidens smaker. Ingen får deg til å lengte etter ribbefett. Ingen minner deg om lutefisk. Ingen antyder kneppkaker.
Dette er så skrekkelig rent objektivt julemessig at vi avstår fra å trille terning.
PS. Beklager at jeg glemte å skrive i r o n i v a r s e l i det forrige innlegget.
PPS. Ironivarselet gjelder også dette innlegget.
NB! Husk at når noe kjennes både riktig og feil, er det ironien som har bestemt seg for ikke å bestemme seg (Et arkaisk baskisk fjellordspråk)!
julealf.art 