D for desember og (jule)dekorasjon

4de desember. 4de bokstav i alfabetet. Bokstaven D er første bokstaven i navnet på måneden desember. D er første bokstav i tittelen på Anne Applebaums bok av 2024.

Og i julen kan D for dekorasjon være viktig, her illustrert ved dekorasjoner i juleheisen i Hamar kulturhus.

Hvis du vil lære mer om bokstaven d, kan se følgende episode av lesekorpset på NRK:

https://www.nrk.no/video/bokstaven-d_3e307ff9-d419-45b3-b78b-9d2b89f5441c

Når vi skal velge oss en D-relatert julefilm kommer vi rett inn i den store julefilmdiskujonen om hvorvidt Die Hard er en julefilm eller ikke

Debatten blusser av en eller annen grunn dukker opp hvert år, gjerne samtidig med mandariner, gløgg og folks første oppgitte innlegg om hvor lite de har rukket i advent.

Det er vanskelig å finne en diskusjon som er mer seiglivet enn denne.

Hva er det så de mener de ulike leirene i denne debatten:

ARGUMENTENE FOR at Die Hard er en julefilm

1. Handlingen foregår utelukkende på julaften.
Ikke julaften + noe annet. Ikke desember-ish.
Ren, klar julaften.
Alle julefilmer som heter noe med «Christmas at…» ville drept for den typen presis datoføring.

2. Hele filmen utspiller seg under en julefest.
Et juleselskap som har tatt litt av, riktignok, men fortsatt et juleselskap. Presentert med jakkeslag, musserende drikke og juledekor som ser ut som om internkontrollavdelingen akkurat godkjente den.

3. Filmen bruker julesanger.
Ikke bare én. To som folk faktisk kan:
– Christmas in Hollis (Run-D.M.C.) i åpningen
– Let It Snow i avslutningen
Altså en form for musikalsk parentes som rammer inn hele dramaet. Og rammer er jo julete.

4. Bakteppet er klassisk juletematikk: gjenforening med familien.
Hvis du skreller bort alt glasset, våpnene og Hans Gruber, står du igjen med en mann som vil komme hjem til kona si til jul.
Det er den samme grunnstrukturen som hundrevis av julefilmer holder på å miste finansiering over.

5. Den handler om håp under vanskelige omstendigheter.
Julen er full av håp. Die Hard er full av håp.
Noen hevder at forskjellen er kosmetisk.

6. Den ble tidlig lagt inn i desember-tv-programmene.
Flere kanaler i Storbritannia og USA begynte alt på 90-tallet å sende filmen årlig som en slags alternativ juletradisjon. Når TV legger noe i desemberkurven, blir det gjerne værende.

7. John McClane gaffer og surre-tapen er en julemetafor i seg selv.
Dette er et dokumentert argument fra enkelte fans. Det er uklart hvordan de har kommet frem til det, men det finnes som argumentasjon, og dermed må det tas med.

8. Mange bruker filmen som fast juletradisjon.
Og tradisjon trumfer definisjon.
Hvis Tre nøtter til Askepott er en julefilm, er Die Hard også en julefilm.

9. Flere kulturkritikere har kalt den «den arketypiske moderne julefilmen».
Altså: Jul for dem som har gitt opp klisjeene.
Jul for dem som vil ha noe litt skarpere enn bakepulver og snille tanter.

10. Filmens struktur følger Dickens i forkledning.
Nåtid → krise → forsoning → sne.
Denne argumentasjonen kom fra en amerikansk universitetslektor som underviser i popkultur, og når akademia først involverer seg i julefilmer, vet man at debatten har sporet av på en måte som gjør den interessant.

ARGUMENTENE MOT at Die Hard er en julefilm

Dette er gruppen som gjerne vil understreke at definisjoner finnes.

1. Filmen ble lansert som en ren actionfilm midt på sommeren.
Midt i juli.
Filmen var altså ikke ment som en julefilm, ifølge markedsføringens fargevalg, fontbruk og traileren som ropte “ACTION BLOCKBUSTER”.

2. Voldsmengden bryter med alt som vanligvis forbindes med «julekos».
Ikke én person spiser klementiner.
Ingen klemmer hverandre.
Det er lite varm sjokolade.
Og det er generelt flere maskingevær enn pepperkakeformer.

3. Bruce Willis har selv sagt at «Die Hard er ikke en julefilm».
Dette ble sagt på et Comedy Central-event, men likevel.
Han sa det.
Folk noterte det.

4. Skuespillernes intensjon var ikke jul.
Det finnes intervjuer hvor flere av dem sier at det var en vanlig actionrull. Ingen satte seg ned og tenkte: «nå lager jeg en film som passer fint sammen med gløgg og telys».

5. Filmen bryter med alle klassiske julefilm-sjangertrekk.
Den har:
– ingen magi
– ingen familie som lager mat sammen
– ingen snø som er plassert for estetikk
– ingen barn
– ingen nisser
– ingen moralpreken
Altså null av det sjangeren vanligvis krever.

6. Selve juletemaet kunne vært erstattet med hvilken som helst annen anledning.
Ifølge noen kritikere kunne det vært en bedriftsjubileum, et nyttårsarrangement eller en firmafest i mars.
Argumentet går slik: “Hvis du kan ta ut julen uten at filmen kollapser, er det ikke en julefilm.”

7. Sjangerdefinisjonene i filmvitenskap er motvillige.
Dette er kanskje den tørreste motargumentasjonen.
Men: Akademiske definisjoner plasserer julefilmen i en kategori preget av nostalgi, varme og ritualer. Die Hard passer ikke.

Den tredje gruppen står midt i mellom og består av utsagn som har blitt gjentatt så ofte at de har fått en slags status som folkloristiske sannheter:

1. «En julefilm er det du ser i julen.»
Dette er den mest demokratiske definisjonen. Også den mest irriterende for puristene.

2. «Hvis en film avslutter med Let It Snow, er den en julefilm. Punktum.»
Dette argumentet mangler vitenskapelig grunnlag, men har enorm folkelig støtte.

3. «Jul handler om tradisjon, og tradisjon er ikke noe man vedtar.»
Altså: hvis en film blir sett av mange nok hver desember, så er den en julefilm uansett hva filmteoretikere sier.

4. «Filmen handler om håp, og håp er julens kjerne.»
Dette argumentet er såpass løst definert at det kan brukes om det meste. Men det har en viss poetisk kraft.

5. «Hvis Love Actually kan være julefilm, kan Die Hard også være det.»
Dette argumentet gis vanligvis av personer som har vært på julebord dagen før.

Så har vi filmskapernes posisjoner

Regissør John McTiernan
Har sagt at filmen ikke var ment som en julefilm, men har i ettertid funnet det «rørende» at publikum gjorde den til en.
Litt samme tone som når folk får vite at noen har oppkalt katten sin etter dem.

Manusforfatter Steven E. de Souza
Er helt på andre siden.
Han sier at filmen er skrevet som en julefilm.
Med overlegg.
Han har brukt år på å argumentere for dette på Twitter, med en iver som bare manusforfattere og folk som fortsatt tror på VHS-formatets retur kan stille opp med.

Dette blir vanskelig folkens. Så vanskelig at vi velger oss en annen film.

Dagens julerelaterte film er Die Hard 2.

Vi omtaler filmen forsøksvis på nynorsk, for å slå et slag for sidemålsundervisning i skolen:

I denne forteljinga vert me førde til ein stor flyhamn der vinteren har teke fast bustad, og snøen fell som um han aldri skal minka. Det heile hender nett i høgtida, då folk ferast hastande mellom heim og arbeid, og kvart menneske ber på sine eigne gjeremål og uro.

Midt i dette står ein mann som synest å ha vorte kasta inn i hendingar han ikkje sjølv har bede um. Han vandrar mellom korridorar og vakttårn, med eit drag av trøytt motvilje og ei sær evne til å finna seg i ulukkelege tilhøve. Rundt honom stormar det av karar som spring, ropar og treff avgjerder i største hast, medan kvinnene fer meir stillferdig og fint gjennom dei same rom.

Snøen ligg tung på alle flater og tykjer som eit eige, vêrhardt kapittel i forteljinga. Julepynten er spredt og lite prangande, som om ho var sett opp av folk som alt hadde anna å stri med. Men ein kjenner likevel at årstida er nær, sjølv om filmen helder seg meir til kulde og fare enn til vørdnad og fred.

Julepyntfaktor

Jolepynten ved denne flyhamna er av det meir sparslege slaget. Nokre tre er sette fram, men dei stend som om dei har vorte gløymde i farten. Nokre få ljosglimt gjev eit svakt minne um høgtida.

Julebakstfaktor

I denne forteljinga vert det korkje bakt eller tilbydd noko som kan minna um jolekake, smultring eller anna høgtidskost. Alt som liknar varme og bakaromn er fråverande.

Julesangfaktor

Det høyrast ei stutt stubb av jolesong i byrjingi, men snart tek larm frå flymaskiner, rop og uro det meste av lydromet. Jolesongen må vika for hendingar av meir brått slag.

Julesnøfaktor

Her skin filmen. Snøen fell som om han hadde eigen vilje. Han legg seg djup, driv tett, og fylgjer alle personar som ein urokkeleg følgjesvein. Dette er vinter av det gamle, standhaftige slaget.

Trang til å eta jolemat

Filmen vekkjer ikkje hug til korkje ribba, feitt, mandelpotet eller anna som høyrer høgtida til. Alt er for hastigt og kaldt. Ein kjenner meir trong til ull under skjorta enn mat i skåla.

Terningkast

⚂