E er den mest brukte bokstaven i desember

Det er hele tre forekomster av bokstaven e i ordet desember, det er en tredjedel av ordet.

Bokstaven E har sin fjerneste opprinnelse i et egyptisk hieroglyftegn som i forskningen ofte knyttes til figuren for en person med løftede armer. Dette tegnet brukes i hieroglyftranslitterasjon som

eller i enkelte kataloger som et stilisert menneske i jubelpositur. Formen er variabel i innskrifter, men grunnideen er en oppoverrettet gest. Tegnet bar opprinnelig ingen vokalverdi i vår forstand, og hadde i sin egyptiske kontekst en funksjon som både semantisk og konsonantisk markør.

I overgangen til de protosinaittiske skriftsystemene ble tegnet omformet og sterkt abstrahert til et enklere lineært symbol. Dette systemet var utviklet av semittisktalende grupper i kontakt med egyptiske skriftformer. Det relaterte tegnet er i faglitteraturen gjengitt i former som

og omtales gjerne som forløperen til den senere fønikiske bokstaven he. Formen er i hovedsak en enkel, åpen figur som i noen tilfeller minner om en firkant med avbrutt side eller et rektangulært rammeverk. Betegnelsen he viser at tegnet i fønikisk tid hadde fått en konsonantisk lydverdi, vanligvis beskrevet som en ustemt glottal eller halvvokalaktig h-lyd. Det er denne fønikiske konsonanten som danner det direkte alfabetiske grunnlaget for den senere vokalen E.

Da det greske alfabetet ble utviklet gjennom en tilpasning av fønikiske tegn, ble he tatt i bruk av grekerne som et rent vokaltegn. Bakgrunnen var at den fønikiske konsonantverdien ikke var funksjonell i gresk, og at det samtidig var behov for grafiske symboler for vokaler. Gjennom denne omtolkningen oppsto vokaltegnet epsilon, vanligvis skrevet som Ε og ε. Formen ble stabilisert som en vertikal stamme med tre horisontale linjer, og denne strukturen etablerte den grunnleggende formen som senere blir videreført i hele den europeiske skrifttradisjonen. Gresk skrift skiller også mellom korte og lange e-lyder, men epsilon markerte den korte varianten.

Det latinske alfabetet ble utviklet på grunnlag av gresk skrift via etruskiske mellomformer. I latin ble E brukt både som kort og som lang vokal. Selv om uttalen i den senere europeiske utviklingen endret seg, forble den grafiske formen bemerkelsesverdig stabil. Inskripsjoner fra republikansk og tidlig keisertid viser allerede en form som lett kan leses som en direkte forgjenger til dagens bokstav.

I middelalderen gjennomgikk bokstaven E en grafisk differensiering i ulike skriftskoler. I karolingisk minuskel fikk e den avrundede formen som ligger til grunn for moderne små bokstaver. I insulær tradisjon i De britiske øyer utviklet det seg en mer lukket og oppadstrukket form, mens uncialskrift var preget av en bredere og mer monumental variant. I tillegg oppsto ligaturen æ, som kombinerte a og e i latinske tekster og fikk både fonetisk og ortografisk funksjon i flere europeiske språk.

Med etableringen av trykkekunsten ble tegnformen standardisert i humanistiske skrifttyper. Disse bygde på karolingisk minuskel, og dagens typografiske e er direkte avledet av denne tradisjonen. Denne standardiseringen bidro til at E i moderne europeiske språk fremstår som både grafisk og fonetisk en av de mest stabile bokstavene i alfabetet.

I moderne norsk og de fleste andre språk som bruker latinsk skrift, er E en sentral vokal med betydelig variasjon i uttale. Den forekommer i både lang og kort form og inngår i flere diftonger. Selv med denne fonetiske variasjonen er det et gjennomgående trekk at bokstaven har beholdt sin grunnform uendret fra gresk tid og frem til i dag.

I norsk dagligtale er e den ubestridte arbeidshesten blant vokalene. Den dukker opp overalt, også i pausen mellom ordene. Finansminister Jens Stoltenberg har perfeksjonert dette. Når han får et spørsmål som trenger et øyeblikk ekstra, kommer det gjerne et langt og uforbeholdent eeeee på både passende og upassende steder, midt i setninger og nesten midt i ord.

I jakten på E-julefilmer, burde vi kanskje i henhold til bokstavens etymologi holde oss til en jubelfilm. E er tross alt første bokstav i substantivet entusiasmering.

Romantikk skaper ofte entusiasme.

En av tidenes beste romantiske filmer (dog en romantisk tragedie), er filmen «Brief Encounter» fra 1945 av selveste David Lean, basert på skuespillet «Still Life» av Noel Coward. Her er imidlertid årstiden vanskelig å identifisere selv om alt er grått. Gråfargen kan henge sammen med at det er en svart-hvitt-film. Men det er også sparsommelig med løv på trærne og folk sprader ikke rundt i sommerklær akkurat. Entusiasmeringen virker heller ikke å være helt på topp. Filmen har tross alt Sergei Rachmaninoffs superhit «All By Myself» som lydspor.

En film som derimot kan entusiasmere, er A Merry Little Ex-Mas

Merry Little Ex-Mas er filmen som oppfører seg som en altfor lang SMS-tråd fra desember 2001, sendt fra en telefon som har oppdaget følelsesregisteret sitt og bruker det uten hensyn. Karakterene føler. De føler at de føler. De føler at du burde føle at de føler, og alt får et preg av et skjult menyvalg på din Nokia 3210 mellom Alarm og Ringetoner med teksten Indre uro: På/Av.

Midt i denne følelsesflommen går det rundt en figur med energien til en fjortenåring som både er brannmann og Harry Potter, og som sagger på et nivå som virker mer som en livsrytme enn et klesvalg. Han bare er der, som en egen værtype filmen har måttet lære seg å leve med.

Alicia Silverstone dukker også opp, men uten spor av den nittitallsenergien hun hadde i Clueless, den moderne Austen-utgaven som faktisk visste hvor den var på vei. Her er hun mer dempet, nesten som en rolig parentes i et univers som for lengst har mistet oversikten over sine egne følelseslag.

Det mest overraskende er at filmen mot slutten faktisk klarer å få samlet trådene mellom mannen og damen. Ikke med stil, men med en målrettethet som virker fremmed i resten av fortellingen. Jeg ble oppriktig overrasket over at det hele ender godt, som om avslutningen ble lagt inn i etterkant av noen som mente at akkurat dette skulle på plass, uansett hva filmen ellers hadde funnet på.

1. Julepyntfaktor Pynten er rikelig, men ofte av typen som kunne vært funnet i et lagerrom som ingen har åpnet siden 1999. Den gjør jobben, men uten utslag på puls.

2. Julebakstfaktor Julebakst forekommer i små mengder. Alt ser ut til å være hentet fra ett og samme fat og blir deretter stående.

3. Julesangfaktor Moderat bruk av julesang. Det mest overraskende er at filmen faktisk bruker You Can Call Me Al, som blir et musikalsk sprang filmen ikke har bygget opp til.

4. Julesnøfaktor Snøen kommer og går uten konsistens. Det virker som om kunstsnøen ble brukt opp litt for tidlig og deretter måtte rasjoneres.

5. Julelys- og lyssettingfaktor Lysene er mange, men virker filtrert gjennom noe som gir en svak dataskjermaktig glød. Mykt, litt uklart, men gjenkjennelig nok til å kvalifisere som julelys.

Terningkast

⚃