>>>ADVARSEL – Dagens innlegg kan virke støtende på noen lesere. Vi minner om at innholdet på bloggen inneholder mye satire, ironi og fiksjon<<<
Hei, hei, på deg, du. Dagens bokstav er H. Her kommer en kort oversikt:
Bokstaven H har sin opprinnelse i det fønikiske alfabetet, der tegnet heth betegnet en halssammentrekning som moderne språkbrukere normalt bare produserer ufrivillig i møte med kald luft eller dårlig kaffe. Grekerne videreutviklet tegnet til eta, før romerne standardiserte formen i det latinske alfabetet, som ligger til grunn for dagens norske skrift.
I norrønt representerte H en klar pustelyd i ord som hús, hrafn og hǫnd.Etter hvert ble uttalen svekket i flere posisjoner, særlig foran konsonanter. Dette er grunnen til at vi fortsatt skriver hvem, men ofte uttaler noe som ligner vem, og likevel fastholder den historiske H-en som et slags språklig museumsvokter. (Hvor vanlig er det dog blant museumsansatte å gå rundt og lage svake glottale frikativer?)
I norsk rettskrivning har H hatt en relativt stabil posisjon siden 1800-tallet. Enkelte reformer forsøkte å redusere dens bruksområde, men bokstaven lot seg ikke avskaffe. Den ble stående, litt som Hufsa i Mummidalen: tilsynelatende stille og kjølig, men alltid der, med en overraskende effekt på omgivelsene. Hufsa er strengt tatt ikke en del av den indoeuropeiske fonologihistorien, men hun illustrerer likevel godt hva som skjer når en H-lyd dukker opp: temperaturen faller svakt, og alle blir litt mer oppmerksomme på konsonanter.
Fonologisk fungerer H som en ustemt glottal frikativ i de fleste posisjoner. I mange dialekter har lyden forsvunnet eller blitt redusert, mens den i andre opptrer tydelig, omtrent som Hufsa igjen, stille i konturene, men umiskjennelig når hun først er der. Det gjelder særlig i ord hvor H skiller mening, som att versus hatt, der sistnevnte får en semantisk tilleggsverdi (plagg) som ingen glottal prosess kan forklare, men som Mummis pappa trolig ville omtalt som «helt nødvendig» (hodeplagget altså).
I moderne bruk opptrer H i naturvitenskapelige symbolsystemer (hydrogen), som prefiks i historiske språkstudier og i en rekke egennavn, deriblant Johan, hvor bokstaven deltar uten å kreve uttalemessig dominans.
Bokstaven H og julefilm kan være litt utfordrende. (H)jul, lissom? Hæ?
Vazelinas hjulkalender kunne vært gangbar, hadde den ikke vært fjernsynsserie.
Nå gjelder det å tenke ut av boksen (nei, jeg hadde ikke tenkt å lage en morsomhet her med kakeboksreferanse!).
Det finnes andre høytider som feiers på denne tiden. En av dem er Hanukkah
Hanukkah er en jødisk lysfest som feires i åtte dager til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem i år 165 eller 164 før vår tidsregning. På norsk omtales høytiden også som tempelvigselsfest.
Det finnes heldigvis en og annen Hanukkah-film. For eksempel Love, Lights and Hanukkah.
I en amerikansk småby møter vi Christina som driver en italiensk restaurant. En genetisk test viser at hun har jødisk bakgrunn og hun oppsøker en familie hun viser seg å være i slekt med.
Byens matkritiker David er også til stede. Han har tidligere gitt Christina en lite fordelaktig anmeldelse men nå møtes de igjen under Hanukkahforberedelsene. Gjennom tente lys og felles måltider blir Christina kjent med tradisjoner og nye bånd oppstår.
Til slutt finner hun sin plass i familien og i fellesskapet mens forholdet til matkritikeren får en ny retning.
For å vurdere filmen bruker vi fem faktorer som er tilpasset Hanukkah. Hanukkahpyntfaktoren måler mengden av menoraher, dreideler og andre markører som skal skape høytid, der kvantitet teller mer enn kvalitet. Hanukkahbakstfaktoren vurderer hvor mye latkes, sufganiyot og annet bakverk som faktisk opptrer i handlingen og hvilken plass dette får i filmen. Hanukkahmusikkfaktoren handler om hvor ofte og hvor tydelig høytidsmusikk er til stede i lydbildet. Vinterkveldsfaktoren ser på om filmen klarer å fange den rolige og mørke desemberstemningen som kan omgi høytiden, uavhengig av snø. Og til slutt kommer trang til å spise brisketfaktoren, som vurderer om filmen gir en faktisk lyst til et langsomt tilberedt kjøttstykke, slik en Hanukkahfilm med tyngde gjerne bør gjøre.
Hanukkahpyntfaktor
Filmen viser menoraher og flere dreideler der én fremstår som helt unik. Dette gir pyntfaktoren en tydelig profil og et visuelt punkt som skiller seg ut.
Hanukkahbakstfaktor
Latkes og sufganiyot har en sentral funksjon. Baksten lages, omtales og inngår i hovedscener som bærer filmens forløp. Dette gir en høy og klart merkbar bakstfaktor.
Hanukkahmusikkfaktor
Høytidsmusikken ligger som et rolig bakteppe i utvalgte scener. Den er til stede men ikke styrende for uttrykket.
Vinterkveldsfaktor
Filmen benytter innendørslys og mørke ettermiddager for å markere årstiden. Stemningen er konsekvent og dempet.
Trang til å spise brisketfaktor
Brisket inngår i flere familiesituasjoner og blir fremhevet som et naturlig midtpunkt i måltidene. Filmen gir en klar og varig lyst på langsomt tilberedt kjøtt.
Terningkast
⚃
julealf.art 