I som i identitet, illusjon og insisterende romantikk: Eight Gifts of Hanukkah minner oss om at noen ganger må man åpne sju gaver før man forstår den åttende, selv om alle andre skjønte det ved gave nummer én. (ingressen er skrevet av KI og ikke kvalitetssikret).
Bokstaven I begynte ikke som en strek. Den begynte som en kroppsdel. I de eldste semittiske skriftsystemene fantes det et tegn som het yodh, og yodh betydde hånd eller arm. Tegnet var et lite bilde, et piktogram. Det forestilte en arm som strakk seg frem, ofte med en antydning til hånd ytterst. Formen kunne minne om en krok som peker oppover eller utover. Du kan lese det som om noen gjorde en liten bevegelse og at denne bevegelsen ble til en bokstav.
Da fønikerne utviklet skriftsystemet sitt, tok de med seg yodh og ga det en mer stilisert form. Den ble seende ut som et lite vink mot høyre eller oppover, og lyden var den samme som i dag, en kort i-lyd. Dette fønikiske tegnet ble senere videreført til de arameiske og hebraiske skriftene. Det hebraiske tegnet yod er fortsatt synlig som en liten krok øverst i ord, som om armen fremdeles ligger der og hviler.
Grekerne lånte tegnene fra fønikerne og gjorde dem til sitt eget alfabet. Da barna i Hellas lærte å skrive, fikk yodh nytt navn. Det ble til iota, som igjen ble til vår I. Formen ble ytterligere forenklet. Armen forsvant, hånden forsvant, og det symbolske peket ble redusert til et enkelt strekk. Det som en gang var en gest, ble en strek som bare peker i kraft av å være rett.
Romerne arvet iota fra grekerne og gjorde den til en av de mest brukte bokstavene i latinsk skrift. I latinsk skrift var I lenge både vokal og konsonant, før den senere delte seg i I og J. Dermed fikk vi en merkelig historisk konsekvens. En bokstav som begynte som en arm, ble etter hvert delt i to, der den ene sto for en vokallyd og den andre for en konsonant. Begge var likevel barn av samme piktogram.
Når du sitter og ser på en moderne I, ser du egentlig restene av en hånd som sluknet. Bevegelsen er borte, men retningen ligger der. Dette er derfor en av de få bokstavene i alfabetet som har gått fra å være noe menneskelig og konkret til å bli så tynnet ut at bare et lite spor står igjen. En arm ble en krok. En krok ble en strek. En strek ble en vokal som vi bruker uten å tenke over at den en gang pekte på noe.
Og selv i dag henger betydningen igjen i språket. Yodh står fortsatt som første bokstav i Guds navn i hebraisk tradisjon. Det at det nettopp var en arm eller hånd som fikk denne posisjonen, er en liten påminnelse om at bokstaver ikke alltid har vært abstrakte. De begynte som gester, som handlinger, som små bevegede former som skulle minne oss om noe virkelig.
Så når vi bruker I som inngang til en Hanukkah-film, er det ikke bare en ordlek. Det ligger en historisk bevegelse under. En hånd som en gang strakte seg frem, og som gjennom tre tusen år ble til en av de enkleste linjene vi skriver. En liten arm som fortsatt peker, bare uten hånd.
Det største problemet med Eight Gifts of Hanukkaher kanskje at vi var omtrent halvveis gjennom før jeg skjønte at jeg ikke så samme film som i går. Filmen har så til de grader vært flere snarturer i gårsdagens rekvisitakasse. Fargene er de samme, maten er den samme, bakverket er så gjenkjennelig at man kunne tro det var bakt i samme ovn, og midt i det hele dukker den samme dreidelen opp som i går fikk fremstå som helt unik (noen i redaksjonen påpeker at det ikke var dreidelgjensyn, men gjensyn med en veldig spesiell menorah. Ikke vet jeg, jeg fulgte ikke så godt med. Trodde tross alt jeg så samme film om igjen).
Hva skjer: Eight Gifts of Hanukkah følger optikeren Sara Levin, som begynner å motta anonyme gaver i forbindelse med Hanukkah. Gavene er sendt av en ukjent beundrer som kjenner henne godt nok til å velge personlige og gjennomtenkte ting. Sara forsøker å finne ut hvem av mennene i livet hennes som kan stå bak, blant annet en tidligere kjæreste, en venn av familien og en kollega. Etter hvert peker sporene mot vennen Daniel, som lenge har hatt følelser for henne. Handlingen kretser rundt Saras forsøk på å identifisere giveren, hennes møter med de mulige kandidatene og utviklingen av forholdet til Daniel. Filmen avsluttes når hun oppdager at han er den anonyme giveren.
Har jeg ikke sett dette før? Ikke bare i går? Det rinner meg i hu en film som heter The 12 Gifts of Christmas, hvor vi følger Anna, en kunstner som får i oppdrag å kjøpe tolv julegaver for Marc, en travel forretningsmann som ikke rekker det selv. Gjennom arbeidet møtes de daglig, hun blir kjent med livet hans og familien hans, og oppdraget gjør at de to gradvis knytter et tettere bånd.
En av de største og mest grunnleggende forskjellene mellom disse filmene, er antall dager handlingen utspiller seg over (8 vs 12).
Begge disse filmene hviler på en forestilling om at høytidsmarkører i seg selv skal bære historien. Det er som om den har samlet sammen alt som tradisjonelt forbindes med Hanukkah og/eller jul, og lagt det ut på bordet med en slags forventning om at stemningen da skal oppstå av seg selv. Litt som når man driver med skolesammenslåinger og putter masse folk inn i et bygg og regner med at den nye skolekulturen og all samhandling skal fungere fra dag 1.
I Hanukkah-filmuniverset merker man det særlig når lyset faller på menorahen. Der står den med sine armer og holder hele fortellingen oppe, som om det er en del av dens mandat. Og på et vis er det nettopp der I også sniker seg inn igjen, den gamle armen som peker innover i scenen og forsøker å gi retning, som om filmen selv trenger en pekebevegelse for å vite hvilken vei den skal gå. Ikke en streng, men en mild pekefinger. Og husk at når vi peker med én finger, peker tre finger tilbake på oss selv.
Hanukkahpyntfaktor
Pynten er overalt. Så mye at ingenting lenger betyr noe. Det som kunne vært særpreg, drukner i mengden og blir helt vanlig.
Hanukkahbakstfaktor
Baksten er til stede, men mest som dekor. Latkes og sufganiyot passerer inn og ut av bildet uten å sette noen form for spor.
Hanukkahmusikkfaktor
Musikken holder seg i bakgrunnen, som om den forsøker å slippe unna ansvaret. Den verken løfter eller fester seg.
Vinterkveldsfaktor
Filmen klarer å gi en følelse av desember gjennom mørke kvelder og innendørs lys. Det gjør jobben, men stopper der.
Trang til å spise brisket-faktor
Brisket forekommer, men uten den effekten den burde ha. Filmen vekker ingen trang til å finne fram et kjøttstykke og sette det i ovnen.
Terningkast
⚂
julealf.art 