Julaften, Xmas Eve

I dag er det julaften.

Denne dagen betyr mye for mange på ulikt vis. Her i huset, er det eksempelvis noen som er tilhengere av Snake Oil

For oss nordmenn er dette en dag hvor vi kjenner ekstra på EFTA-samarbeidet.

EFTA har et viktig bidrag til norske juletradisjoner.

For en ti års tid siden gikk alle EFTA-landene (ikke bare Liechtenstein, men også finanskriserammede Island og til og med Norge) sammen om et felles prosjekt:

Digital restaurering av Tre nøtter til Askepott, til stor glede for våre tsjekkiske venner.

Vi snakker her om den originale versjonen, ikke den versjonen som tidligere er omtalt her på bloggen.

I dag, på den 24. desember, er tiden inne for å se fremover på det som kunne ha vært.

Hadde vi levd i et katolsk land, ville siste juleblogginnlegg kommet i morgen.

Bokstaven ville ha vært Y: Bokstaven Y brukes i kristen symbolikk som bilde på valget mellom to veier, den smale og den brede. Den kan også tolkes som mennesket med løftede armer i bønn eller overgivelse. I korsform, som Y-korset, understreker den etterfølgelse, lidelse og ansvar for eget valg.

Og filmen ville ha vært en Y-film, for eksempel denne:

Andre juledag, en Z-dag. Minnedagen for den første martyren, vil vi kanskje se denne filmen:

Tredje juledag, en Æ-dag, kommer vi kanskje til å hygge oss med denne filmen:

Fjerde juledag, en Ø-dag, kommer vi kanskje til å hygge oss med denne filmen:

Og femte juledag, Å-dagen, selv om det er et par dager igjen til nyttårsaften, vil vi kanskje se denne filmen:

Men i dag er det X-dagen. Selveste julaften.

Bokstaven X i Xmas er eldre enn mange tror. Den er ikke et moderne påfunn. X står for den greske bokstaven chi, første bokstav i Christos. Denne skrivemåten kan spores langt tilbake i kristen skriftkultur, lenge før trykkekunsten og lenge før jul ble en kommersiell høytid.

I tidlige kristne manuskripter var det vanlig å forkorte sentrale navn og begreper. Kristus ble ofte skrevet som Χ eller Χρ, en praksis som var godt innarbeidet blant skrivere og teologer. Slike forkortelser var en del av håndverket. Pergament var kostbart, tekstmengden stor, og forkortelser var nødvendige for å få plass. Samtidig var dette tegn som forutsatte kjennskap. De var ikke ment å forklare, men å bli gjenkjent.

Når X senere dukker opp i latinske tekster som erstatning for Christ, følger det samme mønsteret. Forkortelsen forutsetter at leseren vet hva som menes. Over tid ble Xmas en etablert skrivemåte i engelskspråklige sammenhenger, brukt både i kirkelige dokumenter, kalendere og private tekster.

Når man leter etter julefilmer der bokstaven X har en plass i tittelen, finnes det i realiteten ett solid og ubestridelig treff: Rare Exports: A Christmas Tale.

Filmen er finsk, både i landskap, tone og temperament. Handlingen er lagt til Nord-Finland, i nærheten av Korvatunturi, et sted som i finsk tradisjon regnes som julenissens hjem. Det er vinter, mørke, snø og vidde. Kulden er ikke bare et bakteppe, men en aktiv del av fortellingen.

I starten er det påfallende stille. Folk sier lite til hverandre, og når de først gjør det, virker det ikke som om replikkene er ment å føre samtalen videre. De blir liggende der, ferdige. Det kan gå lenge mellom hver gang noen åpner munnen, lenge nok til at man begynner å følge med på andre ting i bildet, på rommet, på kulden, på blikkene. Av og til kommer det én setning til, lavt og nøkternt, uten at den kommenterer det som nettopp har skjedd. Dette ligner på det man kjenner fra finsk fjernsynsteater.

Fortellingen tar utgangspunkt i et arkeologisk funn. Under bakken avdekkes noe gammelt, noe som har vært holdt nede og glemt. Noe fra eldre nordeuropeisk folklore, der julenissen ikke først og fremst er en vennlig gaveutdeler, men en figur som krever noe tilbake. Barna er ikke sentrum for omsorg, men for fare. Julen fremstår ikke som trygg tradisjon, men som en sesong der grensene mellom det kjente og det truende er tynnere enn ellers.

Det som gjør filmen særlig interessant som julefilm, er at den tar julemytologien på alvor. Den behandler julen som noe mer enn dekor og stemning. Her er det ikke lyslenker og musikk som bærer handlingen, men forestillingen om at julen har en bakside. Det er en film som stiller spørsmål ved hva vi egentlig har gjort med julefiguren, og hva som skjer når gamle forestillinger graves frem igjen uten filter.

Samtidig er filmen kompromissløs i uttrykket. Den er mørk, voldsom og tidvis ubehagelig. Spenningen bygges langsomt opp, men uten å gi publikum pauser av trygghet. Humoren som finnes, er tørr og kald, mer beslektet med overlevelse enn med hygge.

Selv om filmen er en reell julefilm, og selv om den er både gjennomført og original, er den vanskelig å plassere på julaften. Den bryter med forventningen om ro, samvær, gaver, julesnø, julepynt, julebakst, julesang og tradisjonell julemat.

Det kan hende at denne filmen fortjener en tydeligere plass i julefilmkanonen. Kanskje særlig i et år der man også har grunn til å merke seg Finland litt ekstra, ikke minst fordi den finske nasjonaldagen denne gangen gled forbi uten særlig oppmerksomhet her på bloggen. Men som julaftensfilm føles den ikke helt riktig.

Da vender man seg, som så ofte før, mot det rituelle.

Flåklypa Grand Prix

Vi kommer inn i en fjellverden som ser både virkelig og merkelig ut på samme tid. Fjellene er bratte, veiene smale, og alt virker litt utilgjengelig. Et sted der oppe, nesten på toppen, ligger et lite verksted. Dit fører en vei som slynger seg oppover i sirkler, og det er ikke vanskelig å forstå at dette ikke er et sted man besøker uten grunn.

I verkstedet bor Reodor Felgen. Han reparerer sykler, men det er tydelig at dette bare er én av mange ting han holder på med. Rundt ham står maskiner, tegninger og merkelige innretninger. Noen ser ferdige ut, andre ikke. Det er stille arbeid, uten hastverk. Sammen med ham bor Solan, en and som er rastløs, optimistisk og alltid klar for neste påfunn, og Ludvig, et piggsvin som helst vil at ting skal forbli som de er. Han er forsiktig, nervøs og sier ofte at det er farlig.

Historien settes i gang når posten kommer. I avisa står det om Rudolf Blodstrupmoen, en racerbilsjåfør som gjør det stort internasjonalt. Reodor kjenner navnet. Blodstrupmoen har tidligere vært læregutt hos ham. Når Reodor ser bildene av bilen og motoren, er det noe som ikke stemmer. Senere på kvelden ser de Blodstrupmoen på TV, der han presenterer en ny oppfinnelse med stor selvtillit og tekniske ord som flyr tett. Oppfinnelsen ligner mistenkelig på en tegning Reodor har hengende i verkstedet.

Blodstrupmoen utfordrer hvem som helst til duell på racerbanen. Solan blir opprørt og mener Reodor må svare. Reodor er mer avventende, men tanken fester seg. Problemet er penger. De har knapt råd til noe som helst. Likevel dukker det opp en løsning, litt uventet, og arbeidet med å bygge en racerbil kan begynne.

I verkstedet tar bilen form, del for del. Den er stor, komplisert og full av tekniske løsninger som virker både imponerende og risikable. Ludvig følger med med stigende uro. Solan er begeistret. Reodor arbeider videre uten store ord. Når bilen, som får navnet Il Tempo Gigante, blir vist fram, samler folk seg. Presse og kameraer er på plass. Det er tydelig at dette er noe helt annet enn det som vanligvis kommer fra Flåklypa.

Så flyttes handlingen til racerbanen. Her er det støy, fart og konkurranse på høyt nivå. Verdenseliten er samlet, og ikke alle spiller rent. Il Tempo Gigante blir utsatt for sabotasjer og harde påkjenninger. Løpet utvikler seg i høyt tempo, med stadig nye hendelser som gjør utfallet usikkert.

Alt er laget med dukker og stop-motion-animasjon, med mange detaljer både i figurene og i omgivelsene. Det er mye å se på hele tiden, og filmen veksler mellom spenning, humor og små øyeblikk som får lov til å vare litt.

Når vi så skal anmelde denne filmen, hele Norges store jule-X-film, vet vi godt at Flåklypa Grand Prix ikke har noen tematisk juleforankring, at det er sterkt begrenset vinteropplevelse, og ingen innslag av julemat eller julebakst. Filmens juletilknytning ligger utenfor filmen, i visningstradisjon, ikke i innhold.

Terningkast