Bokstaven K har i norsk skrifttradisjon en særstilling som både fonetisk og kulturhistorisk markør. Den fremstår som et konsonantisk grensefenomen, et tegn som i store deler av middelalderen ble vekslet ut med C i lærde miljøer, men som i praksis fortsatt bar med seg en pragmatisk funksjon i det folkelige skriftspråket. K representerer en klar, ikke-diffus lydverdi, og samtidig et symbolsk spor av tidligere ortografiske oppgjør, særlig i overgangene mellom norrøn skriftkultur, dansk administrativ normering og senere norsk språkpolitisk konsolidering. Den fungerer i så måte som et mikroskopisk arkiv over skriftlige forflytninger, reformer og motreformer som til sammen utgjør det norske språks historiske organisme.
Semaforflaggpresentasjon av K, jf Australian National Botanic Gardens (https://www.anbg.gov.au).
I dette språkhistoriske bakteppet opptrer 11. desember som et marginalt kulturhistorisk avleiringsprodukt. Betegnelsen «fandens fødselsdag» skriver seg ikke fra demonologisk folklore, men fra en konkret forvaltningsmessig praksis i dansk-norsk tid. Datoen markerte tiltredelsespunkt for ulike embetsmenn og var dermed koblet til et institusjonelt skifte som i sin samtid kunne oppleves som byrdefullt. Det er denne administrative ubeleiligheten som senere har blitt semantisert som et slags folkelig kommentarord, der uttrykket fungerer som et ironisk korrektiv til historiske maktasymmetrier og opplevd påtvunget regulering.
I lys av slike historisk betingede benevnelser kan man merke seg hvordan bestemte datoer fungerer som små semantiske bærestillaser for større kulturelle narrativer. Det er tilstrekkelig å registrere dette fenomenet, for i Klaus møter vi en fiksjonsverden som opererer med en like rigid sosial struktur, bare i en mer narrativt tilgjengelig form.
Klaus (2019) følger Jesper, plassert i Smeerensburg som et institusjonelt tiltak for å frembringe ansvarlighet. Byen fremstår som et sosialt system preget av sedimenterte konflikter og en kollektiv handlingslammelse som nærmest fungerer som normativt rammeverk. Møtet med Klaus, en tilbaketrukken aktør med håndverksmessige ressurser, introduserer et brudd i denne strukturen. Gjennom en gradvis akkumulasjon av små hendelser etableres et nytt meningsrom, og byens innbyggere responderer etter hvert på impulser som tidligere var utenfor deres operative horisont.
Filmen Klaus har mottatt bred anerkjennelse både blant kritikere og publikum. Den ligger solid på rundt 8,2/10 på IMDb, et uttrykk for jevnt høy brukerrespons over tid. På anmeldersiden har filmen oppnådd svært gode vurderinger; blant kritiske alvorlige anmeldelser nevnes den for sin håndtegnede animasjon og sin varme, hjerteskjærende fortelling som gjør den til en umiddelbar kandidat for status som juleklassiker. Den har blitt beskrevet som en oppfinnsom og emosjonelt resonant versjon av julefortellingen, med tematisk fokus på samfunnstransformasjon gjennom gavmildhet og fellesskap.
I forbindelse med priser og nominasjoner har Klaus opptjent seg et betydelig prisdryss: filmen ble nominert til Oscar for Beste animerte film ved den 92. Academy Awards, som den første animerte originalfilmen fra Netflix som oppnådde denne nominasjonen. Den vant Best Animated Feature Film ved BAFTA i 2020. Ved 47th Annie Awards tok Klaus hjem hele syv priser, blant annet for beste animerte film, regi, karakterdesign og produksjonsdesign, det største antallet seire ved den utgaven av prisutdelingen. Den mottok en rekke ytterligere nominasjoner og premier på tvers av internasjonale kritikerorganisasjoner og fagpriser, blant annet ved Critics’ Choice, filmkritikerforeninger og europeiske animasjonspriser.
Ved sin lansering ble filmen også en seermessig suksess; Netflix rapporterte at Klaus ble sett av nærmere 30 millioner seere i de første ukene etter utgivelsen, et høyt tall for en animert originaltittel på strømmeplattform. Alt i alt står Klaus igjen som en av de mest kritikerroste og prisbelønte julefilmene i den nyere animasjonshistorien, og har, i følge publikumsvurderinger på IMDb, etablert seg som en av de høyest rangerte filmene i den store julefilmrekken.
En fantastisk god film, altså.
Hvordan oppleves filmen etter våre objektive vurderingskriterier:
Julepyntfaktoren utvikler seg tydelig gjennom filmen. I begynnelsen er uttrykket gjennomgående grått og dempet, men etter hvert som handlingen skrider frem, etableres en pynting som både er gjennomarbeidet og visuelt konsistent. Mengden er ikke overveldende, men kvaliteten er høy nok til å gi et markant løft.
Julebakstfaktoren er begrenset. Fremstillingen omfatter kransekake og enkelte småkaker, som samlet sett utgjør to av de tradisjonelle syv slagene. Variasjonen er dermed beskjeden, og filmen gir ingen sterk indikasjon på en bredt representert baksttradisjon.
Julesangfaktoren er lav. Musikken understøtter handlingen, men julesang som sjanger er lite fremtredende, og det er få scener der sangen får en egen funksjon i lydbildet. Helhetsinntrykket er derfor nøkternt.
Julesnøfaktoren er svært høy. Filmen benytter snø som et gjennomgående visuelt motiv, og den er fremstilt med stor presisjon. Nysnø, vinterkulisser og tydelig snøfall gir et kontinuerlig vinterpreg som forsterker fortellingen uten å virke overdrevet.
Trang-til-julemat-faktoren er svak. Filmen gir ingen markant assosiasjon til ribbe, lussekatter, tradisjonelle middagsretter eller desserter. Unntaket er sild, som forekommer på en måte som kan utløse et visst gjenkjennelsesmoment, men helheten er i mindre grad matbundet.
Terningkast
⚂
julealf.art 