Du visste sikkert at 12. desember er dagen Frank Sinatra ble født, eller at det er denne dagen de islandske jólasveinene begynner å dukke opp én etter én.
Kanskje har du også fått med deg at verdens første motel åpnet akkurat for 100 år siden på denne datoen, i San Luis Obispo i California, under navnet Milestone Mo-Tel, langs Highway 101.
Highway 101 er en av de viktigste veiene langs USAs vestkyst. Den går fra Los Angeles i sør til delstaten Washington i nord. Store deler av veien følger kysten, tett på havet, og ble en viktig ferdselsåre etter hvert som flerfoldige hestekrefter overtok for apostlenes hester.
Veien ble en del av det amerikanske riksveisystemet i 1926, men mange strekninger er langt eldre. De følger gamle ferdselsårer brukt av misjonærer, handelsfolk og senere diligensruter. Derfor går Highway 101 gjennom flere gamle byer i California, blant annet San Luis Obispo.
Da bilen ble vanlig på 1900-tallet, fikk Highway 101 stor betydning. Før de brede motorveiene ble bygget, var dette hovedveien for folk som reiste langt langs kysten. Langs veien vokste det fram bensinstasjoner, spisesteder og moteller. Verdens første motel åpnet nettopp her, langs Highway 101, i 1925.
I dag brukes veien mindre til raske reiser. Mange velger heller motorveiene lenger inn i landet. Likevel har Highway 101 beholdt en spesiell plass. Den forbindes med langsom reise, kystlandskap og småbyer. For mange handler turen langs Highway 101 like mye om reisen som om målet.
Highway 101 er derfor mer enn asfalt. Den forteller historien om bilens gjennombrudd, om hvordan folk reiste før, og om et USA som tok seg tid underveis.
Opphav Motell er for øvrig en sammendragning dannet av ordene motor og hotel.
12. desember for 113 år siden, etablerte Rudolf Steiner det som skulle bli det antroposofiske selskapet.
Mindre kjent er det kanskje at 12. desember også er den egentlige L-dagen i desember. Det er ikke Lucia. 13. desember er M-dagen.
Bokstaven L er den tolvte bokstaven i det latinske alfabetet. Den representerer en lateral konsonantlyd som er stabil på tvers av en rekke indoeuropeiske språk, og har gjennomgått relativt få formelle endringer siden antikken. Ls grafiske form kan spores tilbake til semittiske og greske skriftsystemer, der bokstaven allerede hadde en tilsvarende fonetisk funksjon.
I norsk språk er L hyppig forekommende og fonetisk tydelig. Den har høy artikulatorisk klarhet og inngår i et stort antall leksikalske enheter, herunder mange grunnleggende ord knyttet til dagligliv og samfunn. Dette bidrar til at L fremstår som en funksjonelt sentral bokstav uten å være semantisk markert.
Plasseringen som alfabetets tolvte bokstav har ingen iboende språklig betydning, men gir likevel rom for strukturelle og symbolske tolkninger i kulturelle sammenhenger.
Tallet tolv har ofte blitt brukt til å skape orden. Vi deler året inn i tolv måneder. Døgnet deles i to ganger tolv timer. Det gir en følelse av system og oversikt.
Når L står som nummer tolv, kan den forstås som et punkt der noe er samlet og på plass. Ikke starten på noe nytt, men et sted der strukturen holder. Formen på bokstaven understreker dette. L består av en stående og en liggende strek som møtes i en rett vinkel. Den er enkel, men tydelig. Den viser retning, men også begrensning.
Dette gjør L til en bokstav som kan forbindes med orden og oppmåling. Den markerer et hjørne, et holdepunkt, et sted der linjer møtes på en bestemt måte. Samtidig er lyden myk og sammenbindende. L glir videre uten brudd.
Symbolsk kan L derfor stå for stabilitet og ramme. Ikke som et tegn som roper høyt, men som et tegn som holder ting på plass. Den gjør jobben sin i stillhet, bortsett fra når den uttales da.
Julefilmer som begynner med bokstaven L plasserer seg ofte sent i desemberlogikken. L er alfabetets tolvte bokstav. Den kommer etter at rammene er etablert, men før avslutningen tar over. Det gir et handlingsrom som er begrenset, men stabilt.
Dette gjenspeiles i filmene. L-titlene introduserer sjelden nye julepremisser. De forholder seg til eksisterende forventninger og arbeider innenfor dem. Love Actually forutsetter at julen allerede er forstått som sosial ramme. Last Christmas bygger videre på et kjent følelsesregister, men justerer perspektivet. Little Women trekkes inn i desembervisninger uten å være en julefilm i streng forstand, men fordi den tematiserer fellesskap, tap og overgang.
Disse filmene er ikke opptatt av mirakler som bryter med virkeligheten. De konsentrerer seg om relasjoner, valg og konsekvenser. Konfliktene er hverdagslige. Løsningene er avgrensede. Fortellingene søker ikke maksimal effekt, men sammenheng.
Som tolvte bokstav fungerer L som et strukturelt holdepunkt. Den markerer et stadium der systemet er komplett nok til å fungere, men ennå ikke avsluttet. Julefilmer med L i tittelen har ofte samme funksjon. De bidrar til å samle desember før de mer entydige julemarkørene overtar.
Let It Snow er en film som ankommer desember uten å banke på. Julen er allerede der. Snøen faller tidlig, legger seg, og blir liggende som en forutsetning ingen har bedt om, men alle må forholde seg til. Tog stopper. Veier stenger. En småby mister forbindelsen med resten av verden, og det som var ment å være midlertidig, får tid til å feste seg.
Beklager! Det var feil trailer. Her kommer den riktige:
Historiene beveger seg ved siden av hverandre. De haster ikke. De møtes, glir fra hverandre, og finner hverandre igjen, slik mennesker ofte gjør når verden har bestemt seg for å stå stille en stund.
Aller har sitt å stri med. Noen har valg som ligger der og venter. Noen er små, nesten umerkelige i det øyeblikket de tas. Andre er større, og bærer mer enn de først gir inntrykk av. Livsvalg. Valg som blir tatt fordi tiden er inne, og valg som blir tatt fordi tiden har gått.
Blant de unge er det også han som har sett for seg tidenes hjemme-alene-julefest. Den nerdete bestevennen fra de siste live action-filmene om Spider-Man, her i en rolle som ligner mer på ham selv enn på noe heroisk. Planen er enkel. Foreldrene skal bort. Huset skal fylles. Men foreldrene blir ikke borte likevel.
Blant de voksne kjører Joan Cusack rundt som aluminiumsfoliebergingsbildamen. Hun kjører bilbergingsbil. Hun har pakket seg inn, og hun sier ingenting om hvorfor. Filmen spør henne heller ikke. Det gjør derimot skuespillerne i filmen. Aluminiumsfoliedamen sier: «Hysj!»
Et stykke ut i filmen legger en kirkeorgelversjon av The Whole of the Moon seg over bilden. Dette gir en sømløs overgang til høytidsspillet. Det ser ut til å finne sted i en lokal kirke, eller i et rom som låner kirkens form og ro. Barn og unge deltar med sang, korte replikker og symbolske handlinger. Innslag fra alle de store verdensreligionene står side om side,
Mot slutten samles trådene igjen på Waffle House. Skiltet har manglet bokstaven W gjennom filmen, og stedet har derfor fremstått som Affle House, noe som også kan leses som awful house.
Heldigvis jobber Spider-Man-bestevennen på Waffle House. Her kan det lages fest. Men festen starter døllt. Folk kommer litt for tidlig. Står litt for lenge. Snakker om lite. Så ankommer et ølfat. Ikke stort. Ikke imponerende. Sjelden har så mange blitt så glade av så lite øl.
Under festen finner noen W-en igjen og setter den tilbake på taket sammen med de andre neonbokstavene. Navnet faller atter på plass. Waffle House. Et ord som i amerikansk dagligtale også brukes om et punktum som egentlig er et komma eller en tankestrek. Og et sted mellom det som ble sagt og det som ikke ble sagt, ble det julekveld likevel.
Ved vurdering av filmen Let It Snow (2019) etter fastsatte julefaktorer kan følgende konstateres:
Når det gjelder julepyntfaktoren, fremstår filmen innledningsvis med tydelige sesongmarkører i form av dekorasjoner og belysning i byrommet. Etter hvert trer disse elementene i bakgrunnen og får karakter av rammesetting snarere enn aktiv stemningsdriver.
Når vi så skal omtale julebakstfaktoren, kan det legges til grunn at filmen i liten grad berører bakstrelaterte forberedelser. Det forekommer ikke scener som kan knyttes til kakebaking eller fremstilling av tradisjonell høytidsbakst.
Hva angår julesangfaktoren, er musikk gjennomgående til stede i filmens uttrykk. Innslaget av eksplisitte julesanger er imidlertid begrenset, og lydsporet domineres i hovedsak av samtidige musikalske uttrykk uten tydelig sesongtilknytning.
Julesnøfaktoren vurderes som høy. Snø og vinterføre utgjør et sentralt visuelt og narrativt element, og påvirker både handlingens utvikling og karakterenes handlingsrom på en gjennomgående måte.
Så kommer filmens store skuffelse: Faktoren knyttet til trang til julemat. Her kan det konstateres at filmen i liten grad fremkaller assosiasjoner til tradisjonell julemiddag eller høytidsmåltider. Matens funksjon i filmen er i hovedsak begrenset til bakgrunnselementer (vafler) uten særskilt stemningsskapende effekt.
Terningkast
⚂
julealf.art 